Når du vil drikke en billigere Bordeaux

Bordeaux er mer enn dyre toppslott. I prisbunnen er det også mye interessant og drikkbart. Du må bare lagre dem...

Chateau Pichon Baron i Bordeaux. Det er slik vi kjenner området. Flotte toppslott. Foto: Geir Salvesen

Ta en tur nordover på den lille landtungen nord for byen Bordeaux. Mye elvegrus og stein, kjølig atlanterhavsklima fra vest, ganske kjedelig og flatt landskap først, litt mer bølgende nordover. Så dukker de opp, slottene. Eller Château’ene, på rekke og rad. Château ditt og datt, det ene finere og mer majestetisk enn det andre. Her holder vinens aristokrati til, slottseierne eller de utpekte lederne fra forsikringsselskapene som driver mange av dem.

Tenk på en pyramide. I bunnen, et bredt lag. Så smalner det mot toppen, og til sist er det bare noen få steiner igjen. De berømte Bordeaux-slottene er toppsteinene i pyramiden. Men lengre ned, helt til bunnen, er det mange flotte viner som er med i byggverket og som gir Bordeaux-følelsen.

Helt siden jeg dro ned til Bordeaux første gang (1989) i en liten Fiat, med telt i bagasjerommet, for å besøke Vinexpo, verdensutstillingen for vin og sprit som avholdes annet hvert år, har jeg vært interessert i Bordeaux. Det gjeveste er selvsagt å besøke – og smake – viner fra toppslottene. Tidligere – for drøyt 25 år siden – var dette viner man faktisk hadde råd til å kjøpe. Jeg kjøpte Ch. Mouton-Rothschild 1983 for 750 kroner på tax-free. La Fleur-Petrus 1982 for 550 kroner. Etc, etc.

Et knippe superviner som koster masse penger. Foto: Geir Salvesen

Med et økende antall vininteresserte milliardærer i verden, er det ikke lenger mulig for de fleste å skaffe seg disse mest berømte dråpene. Jeg har gitt opp den biten, men smaker gjerne når noen andre varter opp. Så det blir da å lete etter alternative Bordeaux-viner.

Utfordringer

Det er to ting som er hovedutfordringen med Bordeaux-vin i dag:

  1. De må lagres for å lokke frem tertiæraromaer av tobakk, lær og andre godsaker.
  2. Det må lages mat som passer disse tørrere, tanninrike vinstilene.

Nettopp dette behovet for lagring gjør Bordeaux-vinene kompliserte å forholde seg til. For spørsmålet blir selvsagt: Hvor lenge? Hvor lenge skal de ligge i kjelleren mens man i årevis går rundt og tar dem ut av hyllene, stryker dem kjærlig og lurer: Når er du moden, lille venn?

Vanligvis drikkes Bordeaux-vinene altfor tidlig. I vår tid hvor tidsrommet mellom ønske/behov og tilfredsstillelse skal være så kort som mulig, er det noe vanskelig å tenke seg en situasjon hvor man må legge ned en flaske i ti år. –Ti år, da mann! Hvem vet om man fortsatt lever da?

Men 10 år vil ofte være minstetiden man bør lagre en normalårgang av de Grand Cru-klassifiserte slottene på vestsiden i Bordeaux, i Médoc og Haut-Médoc. Ofte er 20-30 år best.

Har man råd, er det lurt å kjøpe tre flasker av hver vin. Så kan man prøve seg litt frem med å ta en når man tror den begynner å bli klar, og følge opp med de andre senere. Slik får man seg personlig – dyrekjøpt – erfaring. Men så mye erfaring er jo dyrekjøpt på den ene eller andre måten.

Fint, da, at det er noe som heter østsiden i Bordeaux. Der modner vinene tidligere og vi trenger ikke vente så lenge. Mer om dette følger.

Her er vi i Cru Bourgeois-land nord for Saint-Estèphe. Mindre prangende bygg, billigere viner.
Foto: Geir Salvesen

Er de nå så gode, da?

Vi tar den imaginære ”Karl Johansgate-testen” på Bordeaux-vin og stiller oss opp med to viner utenfor Stortinget og byr tilfeldig forbipasserende og spør hvilken de foretrekker: En to år gammel Bordeaux til 2000 kroner og en australsk shiraz til 200 kroner. Før man ble arrestert av politiet, hadde man kanskje rukket å servere 10 personer disse to vinene til prøvesmakning. Det er all grunn til å tro at minst åtte av ti hadde valgt australieren. Australiavinen hadde vært smaksrik, overveldende søtlig og med krydret bærduft. Bordeaux-vinen streng, tanninrik, syrlig. Ung.

Så hvorfor vrenger folk lommebøkene da i møtet med de dyre og sære dråpene fra Bordeaux?
Jo, fordi disse vinene trenger mange år på seg til å lagre, og når de gjør det, slipper tanninene, vinene får en ørliten sødme, men de er fortsatt ganske tørre. Og så lukter de lær, tobakk, blyant. De blir attraktive. Og så gir det prestisje å kjøpe, ha og åpne dem. Og skryte av dem til vennene.

1855-klassifikasjonen

Et element som peker i mer oversiktlig retning er at toppvinene i Médoc er klassifiserte, rubrisert i grupper og undergrupper, såkalte ”crus”. Dette gjør det lettere å ha oversikt over produsentene og årgangene. Det pussige er at dette klassifikasjonssystemet er mer enn 160 år gammelt.

Hvis noen hadde sagt i 1855 at den klassifikasjonen de nå laget for rangering av toppvinene i Mêdoc og Graves skulle vare i over 160 år, var det nok kanskje ikke mange som hadde trodd på det. De hadde ledd godt inn i kniplingsermene sine. Men til Verdensutstillingen i Paris det året ble det bestilt et system som kunne rangere toppeiendommene. Jobben gikk til handelskammeret i Bordeaux som igjen satte oppgaven ut til handelsmennene og vinmeglerne.

Handelsmennene kjente både kvaliteten og prisene. De kunne i sine bøker se hvem som solgte sine viner for mest penger og som hadde gjort det over lang tid. Resultatet var et system med fem klasser, såkalte ”Crus”. Alle var Grand Crus – men fire slott kunne kalle seg 1.er Cru, eller 1.er Grand Cru. Så fulgte de andre nedover.

61 slott ble fordelt i disse fem klassene. Med bare ytterst få endringer har dette systemet fungert helt frem til i dag. Den viktigste endringen var inkluderingen av Château Mouton-Rothschild i 1973 til topp-cruklassen. Kampen om dette hadde foregått nesten kontinuerlig siden 1855, men spesielt de siste 50 årene var striden hard.

Ch. Pinchon Baron-Longueville var heldig og havnet i 2. cru i 1855. Foto: Geir Salvesen

KLASSIFIKASJONEN AV 1855, 1. og 2. Cru.

1. Cru

Château Lafite-Rothschild
Château Margaux
Château Latour
Château Haut-Brion
Château Mouton-Rothschild (1973)

2. Cru

Château Rausan-Ségla
Château Rausan-Gassies
Château Lèoville Las Cases
Château Léoville-Barton
Château Léoville-Poyferré
Château Durfort-Vivens
Château Gruaud-Larose
Château Lascombes
Château Brane-Cantenac
Château Pichon-Longueville-Baron
Château Pichon Comtesse de Lalande
Château Ducru-Beaucaillou
Château Cos d’Estournel
Château Montrose

Er dette systemet dekkende i dag?

Typisk fransk, hierarkisk, stivt – men oversiktlig og for så vidt enkelt å forholde seg til.

Et klassifikasjonssystem for Bordeaux hadde nok ikke sett nøyaktig likt ut som dette, om det skulle ha vært laget et nytt i dag fra bunnen av. Den gang var Pomerol og St.Emilion på østsiden ikke med i bildet som kvalitetsvin i det hele tatt. Og så ville det nok være gjort en del omkalfatringer, basert på priser og ry. En ny klassifisering ville kanskje ha gitt 10-15 toppnavn med i 1. cru, dersom man inkluderer Pomerol og St.Emilion. 8-9, i stedet for 5, hvis det bare skulle dreie seg om vestsiden av Bordeaux.

Men – selv om mange kritiserer systemet for å være utdatert og stivbent, er det nok like mange som mener at hovedretningen i det fortsatt er riktig i grove trekk.

 

Man kan faktisk finne gode kjøp i Pomerol også. Foto: Geir Salvesen

Hvor kan du finne gode «billig-bordeaux’er»?

Det første vinslottet jeg noensinne besøkte og spiste middag på, var i Haut-Médoc, Ch. Fourcas-Hosten i Listrac. Nr. 2 var Ch. Poujeaux i Moulis. Pussig hvordan minner henger i. Det som skiller dette baklandet fra de mer berømte områdene i Margaux, St.Julien, Pauillac og St.Estephe, er dårligere drenering og kjøligere vekstforhold. Dermed har Cabernet-druer vanskeligere for å modne, og derfor blir vinene litt mer rustikke og grove. Derfor har man en høyere Merlot-andel, en drue som er lettere å modne.

På grunn av alle disse faktorene er vinene noe lettere, mye billigere og de modner noe tidligere. Men de er mer avhengig av varmere årganger for å gi litt storhet.

Så må du spørre deg selv: Er du en østsideperson eller en vestsideperson? Vinmessig, altså?

  1. Østsiden. Omfatter Saint-Emilion og Pomerol, og de såkalte satellittområdene som Montagne-Saint-Emilion eller Lalande de Pomerol. Og Fronsac. Her er Merlotdruen i sentrum. Den er bløtere i stilen, har mindre garvestoffer og det gjør at vinene herfra modnes tidligere enn vinene fra den tøffere vestsiden. Det er jo fint at man slipper uendelig lagring av alle Bordeauxvinene før man kan komme til dem. Men også østsidevinene har ofte blandet inn en del Cabernet Sauvignon eller Cabernet Franc. En typisk østsidevin har 75 prosent Merlot og 25 prosent Cabernet Franc.

Det er spesielt i disse satellitt-områdene til Saint-Emilion og Pomerol at de rimeligere godbitene finnes. Fronsac kalles ofte «fattig manns Pomerol».

Men også i Pomerol finnes det rimeligere dråper: Pomerol la Pointe. http://www.geirsalvesen.com/pomerol-som-ikke-knekker-lommeboken/

Enda rimeligere dråper finner du i Côtes de Bourg og Blaye lenger nord på østsiden.

2. Vestsiden. Omfatter Médoc og Haut-Médoc.

De mest berømte vinkommunene er velkjente, Margaux, Saint-Julien, Pauillac og Saint-Estèphe. Men også i disse kommunene finner vi mye vin som ikke ble med i 1855-klassifikasjonen og som kan gi gode kjøp. Noen er blitt med i Cru Bourgeois-foreningen.

Men det er småsteder som Moulis og Listrac som nå varter opp med mye lovende billigere vestsideviner. Noen gode navn er Ch. Poujeaux og Ch. Lanessan. Sociando-Mallet ligger i nord og har mye god vin.

Også de norske «favorittene Ch. Coufran og Verdignan er veldig rimelige. 2009 Coufran til 270 kroner lar seg høre.

Graves og Pessac-Léognan er andre gunstige valg i Médoc. Her finner du også mange gode hvitviner.

Dette er mat som passer en Bordeaux-vin. Entrecote med margben. Og gjerne noe
Bearnaise-saus. Foto: Geir Salvesen

Rent praktisk

Bordeaux-vin på restaurant? Er du sikker på at du vil det? Dagens restauranter har – med mindre de er i toppklassen – vanligvis ikke modne Bordeaux-viner. Dessuten er de dyre og stort sett kraftig overprisede.

Og så er det en annen ting: Restaurantene lager som regel ikke mat som passer den strenge garvestoff-stilen i en vestside-Bordeaux. Pasta, kylling, ris – sødme fra moste grønnsaker. Det er grøssende fiender for vinen.

Det aller beste spisestedet for Bordeaux-vin er faktisk et enkelt brasserie med den klassiske kombinasjonen av Entrecôte med pommes frites og bearnaisesaus. Her har du alt du trenger for å kontre en skikkelig kraftig Bordeaux. Lam er også fint.